Referat fra Høstmøte

Deler av styret i NKF-N. Fra venstre kasserer Ingrid Fitje Apneseth, sekretær Linn Solheim, FORK-representant og arrangementsansvarlig Stephanie Backes, styremedlem Vilde Dalåsen, styremedlem og arrangementsansvarlig Kristin Våge og styreleder Benedicte Nilssen. Foto: Oda Grønnesby

NKF-N holdt den 10. november sitt første høstmøte etter korona-nedstengningene på
Linderud gård i Oslo. Etter en rask velkomst fra styret ble møtet innledet av Kari Greve,
papirkonservator ved Nasjonalmuseet, som fortalte oss om Linderud gårds historie, inkludert
restaureringshistorie, med en påfølgende omvisning i et flott bygg!

Kari Greve viser frem et frokostservise i porselen fra Den Kongelige Porcelainsfabrik ved Linderud gård. Foto: Oda Grønnesby

Deretter presenterte Susanne Kaun fra NIKU, arbeidet som nå gjøres på Kommunens hus i
Oslo, hvor NIKU er i gang med konservering av fasademosaikken, i samarbeid med
konservator Ana Vrdoljak. Vi ble fortalt at mosaikkbildene er skapt av Alf Rolfsen i 1957 og at
disse består av to separate bilder, med fliser fra Italia og på henholdsvis 60 og 105
kvadratmeter. Her er det altså snakk om store overflater å ta fatt på! NIKU var til stede også i
2011 for lokale reparasjoner. Problemstillingen da var at det stedvis datt ut stein, med
følgende bekymring for at dette kunne treffe forbipasserende. Stein ble da tatt ut lokalt og
montert på ny. I denne omgang har det i innledende fase blitt involvert betongekspertise fra
Multiconsult, hvilket resulterte i at de raskt forstod at arbeidet denne gang kom til å bli mye
mer omfattende og strukturelt.

Susanne Kaun forteller om konservering av fasademosaikken på Kommunens Hus i Oslo. Foto: Oda Grønnesby

Mosaikkene består av 84 støpte mosaikkbetongplater og ca. 225 000 mosaikkfliser i glass.
Hovedproblemstillingen er at det ikke er noe vedheft på baksiden av flisene. Skadene var
mest utpregede på vestfasaden, og dette kan ha en mulig sammenheng med at det er her
mosaikkene er mest utsatt for sollys. To konserveringsløsninger ble presentert: en lokal
fjerning og remontering eller en totalrestaurering av hele mosaikken, med en
betongrehabilitering i underlaget og remontering med moderne materialer. Til et lite gisp fra
forsamlingen fikk vi opplyst at det siste ble valgt. Deretter fulgte en metodeutvikling og tester
med to ulike typer lim. I et testfelt ble mosaikkplatene demontert ved hjelp av
forsidebeskyttelse. Det ble så gjort et arbeid for å undersøke betongen og sørge for at
armeringen ikke ruster i fremtiden. Der det manglet mosaikkfliser, ble disse erstattet med
moderne glassmosaikkstein. Susanne fortalte så at arbeidet med testfeltet var vellykket og at
arbeidet med resten av mosaikkene nå fortsetter.

Vi fikk deretter presentert arbeidet ved Nasjonalmuseet, som handlet om museets nye
avvikssystem, CIM. Det nye museet består av store mengder gjenstander over flere etasjer
og etter tre måneder med nytt museum, hadde de behov for å gjøre noen vurderinger.
Avvikssystemet brukes egentlig i forbindelse med HMS for å dokumentere og treffe tiltak før
andre avvik kan inntreffe. Her ble det altså oppdaget at dette kunne benyttes for også å
registrere avvikshendelser mot gjenstandene. Statistikken sier 10-15 hendelser inntreffer per
dag og at de fleste avvik gjelder kunstverkene, særlig samtidskunsten. Avvik som kan
inntreffe er for eksempel at en gjest setter seg på eller snubler i en skulptur. Og en av
møtedeltagerne kunne melde om at en av gårsdagens meldinger sannsynligvis skyldtes
henne – til latter og applaus fra forsamlingen.

Mari Sørgulen Evensen kan engasjert fortelle om suksessen med nytt avvikssystem ved Nasjonalmuseet. Foto: Stephanie Backes

Ved hjelp av dette systemet har konservatorene greid å identifisere enkelte sårbare punkter i
utstillingene og gjort endringer deretter. De har nå en statistikk som fungerer som
ammunisjon for å planlegge nye utstillinger. Siden de gamle museumsbyggene nå er
sammenslått til ett, innser de også at de har et annet, og kanskje mindre smalt publikum enn
tidligere blant samtidskunstutstillingene. De benytter også systemet til å se på hvordan
enkelte av formidlingsløsningene muligens er noe ustrategisk plassert i forhold til andre
museumsgjenstander.

Det kom også inn et innspill fra forsamlingen, om erfaringen fra eget museum på at vaktene
der i mange år hadde sittet på denne informasjonen uten å dele den med konservatorene.
Det spilles derfor inn en oppfordring om å gå i egne museer og sjekke hva som finnes av slik
informasjon, for eksempel blant museumsvakter. Slik kan man identifisere at avvik ikke
nødvendigvis skyldes barn som plukker på ting, men at det like gjerne kan være menn med
kamerabag. Dagen etter møtet ble det også meldt om at miljøaksjonister fra Stopp
Oljeletinga hadde forsøkt å lime seg fast til Nasjonalmuseets «Skrik». Såkalte «avvik» kan
skyldes så mangt og da er det viktig at det finnes gode systemer for å reagere på disse.

Etter presentasjonene fikk vi servert nydelig tapas og rommet ble fylt av summingen fra
glade fremmøtte. Takk for et fint møte og for flotte bidrag fra Susanne og Mari!