Det fotografiske arkivet ved Solobservatoriet på Harestua: Et preventivt konserveringsprosjekt
Pablo Castilla
Kunstner, fotograf og samlingsforvalter
Nasjonalbiblioteket
Castilla.pablo@gmail.com
Introduksjon
Under et tilfeldig besøk til Solobservatoriet på Harestua oppdaget undertegnende noen ubeskyttede bokser med glassplater på en hylle. Disse platene inneholdt tre tiår med solobservasjoner fra det som en gang var Skandinavias viktigste astronomiske anlegg. Som et resultat av denne oppdagelsen har jeg siden 2021, på eget initiativ, ledet en serie med prosjekter som har siktet mot å beskytte Solobservatoriets fotografiske samling. I denne artikkelen vil jeg vise de viktigste stadiene i dette arbeidet; en første undersøkelse og kartlegging, utviklingen av en konserveringsplan, praktiske tiltak i det fotografiske materialet, sikring av en langsiktig løsning for lagring og de påfølgende stegene mot en digital tilgjengeliggjøring. All innsats frem til i dag har ledet mot ett felles mål: å gjøre innholdet i denne samlingen tilgjengelig for publikum, samt å gjenopprette og bevare historien til Solobservatoriet som en del av kulturarven.
Den fotografiske samlingen ved Solobservatoriet består av den visuelle dokumentasjonen som har blitt produsert gjennom mer enn tre tiår med solobservasjon i Norge. Etter at den vitenskapelige aktiviteten ved observatoriet endte i 1986 ble fotografiene aldri samlet i et felles arkiv eller satt under formell forvaltning. De forble spredt over flere forskjellige bygninger ved observatoriet og midlertidige lagringsplasser ved Universitetet i Oslo, under forhold som var lite egnet for langsiktig bevaring. Denne samlingen, på over 3400 bilder er en ekstraordinær dokumentasjon av senterets aktiviteter. Samlingen vitner om et unikt kapittel i Norsk vitenskapshistorie, og inneholder langtidsdokumentasjon av solflekk-telling med vitenskapelig data som fortsatt kan benyttes i dag.
Dette prosjektet har blitt muliggjort gjennom finansiell støtte fra Kulturdirektoratet og samarbeid med flere institusjoner, inkludert Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo, Nasjonalbiblioteket og Museum for Universitets- og Vitenskapshistorie.
Om Solobservatoriet
Selv om solobservatoriet utgjør et viktig element i Norges vitenskapelige historie ble det i løpet av prosjektet tydelig at relativt få personer i landet kjenner til stedet og dets rolle.
Solobservatoriet var det største astronomiske anlegget i Norge og var, da det ble bygget, det største solobservatoriet nord for alpene. Det ble etablert av Universitetet i Oslo etter initiativ fra Institutt for Teoretisk Astrofysikk. Observatoriet ble ferdigstilt i tide før solformørkelsen i 1954, noe som markerte begynnelsen på solobservatoriets driftsperiode. Fra 1954 til 1986 var observatoriet et dedikert senter for solforskning. Det var utstyrt med et soltårn som inneholdt et solteleskop og en spektrograf som gjorde det mulig å studere lysets sammensetning.
Observatoriet hadde en spesifikk og høyst spesialisert misjon; å fotografere solskiven så ofte som været tillot, og ved bruk av standardiserte teknikker og utstyr å overvåke nummer, bevegelser og morfologiske variasjoner på solflekkene. Mellom 1954 og 1986 produserte det totalt 2568 solflekkfotografier ved bruk av et spesialbygget apparat kjent som en Brekkegraf, et unikt redskap oppkalt etter sin oppfinner, Kjell Brekke[1].
Selv om oppgaven med å ta daglige bilder av solflekkene kunne være repetitive, var den vitenskapelige hensikten tydelig. Målet var å skape en konsistent langsgående visuell dokumentasjon av solflekkene som fremtidige forskere kunne bruke til å analysere solsykluser og magnetisk adferd. Som Bo Andersen (en tidligere observatør og senere direktør ved Direktoratet for Romvirksomhet) poengterte i et intervju, var verdien av arbeidet ikke umiddelbar, men ment «for fremtiden». Dette prinsippet er også et viktig argument for bevaringsinnsatsen.
I 2007 var Universitetet i Oslo ikke lenger villig til å drive vedlikehold av bygget og observatoriet ble nesten revet. Bygget ble i stedet solgt for én krone til Tycho Brahe Instituttet, og dermed reddet for fremtiden. Observatoriets historiske og kulturelle betydning ble først offentlig anerkjent i 2016 da Riksantikvaren utpekte soltårnet og de tilhørende instrumentene som et teknisk-vitenskapelig kulturminne. Verken fotoarkivet eller resten av den vitenskapelige dokumentasjonen ble inkludert i fredningen.
Solflekkhistorie
For å forstå betydningen av det fotografiske materialet ved Solobservatoriet og for å rettferdiggjøre behovet for bevaring, er det nødvendig å forstå den vitenskapelige og historiske konteksten som materialet inngår i. Det å studere hva solflekker er, hvordan de har blitt studert, og hvorfor de har blitt systematisk dokumentert gjennom århundrer var et nødvendig steg; det er vanskelig å beskytte og tolke et arkiv om en ikke forstår dennes vitenskapelige betydning.
Solflekkovervåking har en lang historie. Tidlige beskrivelser finnes i kinesiske nedtegnelser fra det fjerde århundret før vår tid, og i islamske og europeiske kilder fra middelalderen. Systematiske studier begynte riktig nok først etter at teleskopet ble introdusert tidlig i det syttende århundre. Galileo Galilei’s avhandling Istoria e dimostrazioni intorno alle macchie solari, fra 1612, presenterte noen av de tidligste detaljerte tolkningene av disse trekkene som fenomen på solens overflate. Hans observasjoner motsa tidligere tolkninger hvor flekkene ble forstått som forbipasserende objekter. Galileo konkluderte med at solflekkene var overflatefenomener og at solen roterte, et syn som utfordret den rådende Aristotelisk-ptolemeiske oppfatning om at himmelen var perfekt og uforanderlig. Begrepet macula, som betyr flekk eller ufullkommenhet, reflekterer det konseptuelle skiftet som fant sted når solflekker ble anerkjent som dynamiske trekk ved solen heller enn observasjonsforstyrrelser.
I mer enn to hundre år fortsatte solflekker å bli dokumentert gjennom tegninger, men introduksjonen av fotografiet i det nittende århundre revolusjonerte mulighetene for solobservasjoner. Solens overflate kunne nå dokumenteres med økt presisjon. Det første vellykkede fotografiet av solen ble tatt på 1840-tallet ved bruk av Daguerreotype (Léon Foucault and Hippolyte Fizeau). Like etter begynte observatorier i England og Frankrike med systematisk daglig fotoovervåking av solskiven. På grunnlag av Sir John Herschel’s anbefaling[2] om daglig fotografisk observasjon fra et flertall geografiske lokasjoner, for å sikre en sammenhengende og pålitelig dokumentasjon av solflekkenes utvikling, skapte Warren de la Rue ved Kew Observatory og Jules Janssen ved Meudon omfattende serier med solflekkfotografier.
Disse systematiske observasjonene av solflekker, kalt «counting» i det vitenskapelige feltet, og utført over mer enn 400 år i det som omtales som historiens største vitenskapelige eksperiment, har gjort det mulig å observere solens adferd over lange tidsperspektiv. Den kontinuerlige overvåkingen har gitt forskere mulighet til å forstå solens sykluser, forholdet mellom solflekker og magnetisk aktivitet, og koblingen mellom intens solaktivitet og geomagnetiske forstyrrelser. I dag studeres solens aktivitet ved bruk av sofistikerte bakke- og rombaserte instrumenter, men historiske observasjoner er fortsatt ansett som viktige. Moderne institusjoner, som The Sun Spot Index og Long-term Solar Observations (SILSO) programmet ved The Royal Observatory of Belgium bruker fortsatt historiske datasett for å finpusse langsiktige indekser for solaktivitet.
Solflekkfotografiene som ble produsert ved Solobservatoriet er en del av denne større observasjonshistorien. De dokumenterer 30 år med solaktivitet, og tilhører en periode hvor relativt få observatorier i verden produserte faste høyoppløselige fotografiske observasjoner. Anlegg som Greenwich, Crimea, Kodaikanal, Locarno og Mount Wilson gjennomførte lignende programmer, men antallet institusjoner som deltok i systematisk solfotografering var begrenset. Serien fra Harestua utgjør derfor et relevant supplementært sett med data. Det kan bidra til å bekrefte observasjoner fra andre lokasjoner, og fylle hull i eksisterende sekvenser. Fordi materialet ennå ikke er fullt innlemmet i internasjonale arkiver er det fortsatt ikke mulig å fastslå hvordan dette bidraget faktisk passer inn i en større kontekst. Materialet utgjør et distinkt og sammenhengende kildemateriale innenfor den gamle tradisjonen for solobservasjoner, og kan potensielt bidra med nye detaljer i den oppsamlede dokumentasjonen av solens adferd.
Det preventive konserveringsprosjektet
1. Undersøkelse og kartlegging
Den første fasen av prosjektet besto av en systematisk kartlegging utført ved Solobservatoriet gjennom sommeren 2021. Med full tilgang til bygningen ble alt fotografisk materiale og tilhørende dokumentasjon hentet ut fra skuffer, skap og hyller, og samlet for gjennomgang og undersøkelser. Målet var å etablere en grunnleggende struktur, sammensetning og tilstandsanalyse av arkivet slik at en gjennomførbar bevaringsplan kunne bli utviklet.
Vanlige utfordringer knyttet til glassplatene inkluderte overflatestøv, sølvspeiling, utlutning av glasset, lokalisert emulsjonsløfting og, for et mindretall av platene, sprekker og skår. Det var også notert problemer med at de originale lommene festet seg til platene og mekanisk slitasje på grunn av uegnede former for oppbevaring. Med tanke på fremtidige lagringsbehov ble det tatt mål av plateformat og bokser, samt notert hvilke typer beholdere som var brukt.
Denne kartleggingen resulterte i den første strukturerte oversikten over samlingen, inkludert et presist antall gjenstander (1077, senere utvidet til 3489) og en foreløpig karakterisering av nedbrytningsprosesser og -mønstre. Det ble også utarbeidet en tematisk klassifisering. (Se illustrasjon.)
Fordi mange av de originale beholderne (omslag, konvolutter og bokser) hadde håndskrevne påskrifter som var essensielle for katalogiseringen ble disse dokumentert nøye før ompakkingsvalg ble tatt. Det ble også funnet et utvalg av sekundært materiale, som Kodak-bokser, glassinekonvolutter, håndskrevne notater og innleggsark av papir. Disse bidro med viktig informasjon som eksponeringsinnstillinger, platenummer, datoer og merknader fra observatørene.
Denne første kartleggingen etablerte arkivets størrelse og la grunnlaget for utviklingen av en realistisk og gjennomførbar bevaringsplan. En detaljert preventiv konserveringsplan ble utarbeidet i 2022, og så snart nødvendig finansiering var på plass ble arbeidet igangsatt.
2. Implementering av konserveringsplanen
Sommeren 2023 fikk jeg mulighet til å sette opp et midlertidig konserveringslaboratorie i et arbeidsområde ved Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. Kartleggingen hadde gitt meg en detaljert forståelse av strukturen, innholdet og tilstanden til samlingen, noe som gjorde det mulig å utføre stabiliseringsarbeidet med klare prioriteringer og definerte prosedyrer.
Rengjøring og stabilisering av hver gjenstand (med det meste av arbeidet fokusert på glassplatene)
Ompakking av alle gjenstander til pakkemateriell som oppfylte konserveringsstandard
Tildeling av unike identifikasjonsnummer til hver enkelt gjenstand
Transkribering av relevant informasjon fra originale til nye beholdere
Utvelgelse og bevaring av sekundært og kontekstuelt materiale
Utvidete undersøkelser for hver gjenstand, inkludert forfatterskap, datoer og produksjonsmetoder.
Dokumentasjon av samlingens tilstand og av konserveringsprosessen i seg selv
Rengjøring av glassplatene utgjorde den største delen av det praktiske arbeidet. Emulsjonssiden av hver plate ble rengjort ved bruk av en myk tørr børste. Baksiden ble rengjort med en kontrollert blanding bestående av ca. 40% etanol i destillert vann og påført sparsomt for å unngå all kontakt med emulsjonen. Platene som hadde sprekker, løfting av emulsjon eller tap langs kantene ble stabilisert separat for å hindre videre mekanisk påkjenning.
Når platene var rengjort ble hver gjenstand plassert i nye oppbevaringsløsninger som oppfylte konserveringsstandard. Glassplater ble plassert i 4-flappskonvolutter av kjemisk stabilt PAT-godkjent papir. Disse konvoluttene ble så plassert vertikalt i arkivbokser som var designet for å tåle vekten av platene uten deformering. Mindre enn 40 plater ble plassert i hver boks. Filmmateriale og papirbaserte fotografier ble, basert på deres prosess og bevaringsbehov, plassert i polyesterlommer og bufrede papirkonvolutter. De nye beholderne ble merket og gitt unik identifikasjon.
Fordi mange originale lommer og bokser hadde håndskrevne notater – datoer, eksponeringsinformasjon, intern nummerering, vitenskapelige merknader eller indikasjoner på hvordan sekvenser ble organisert, ble dette tatt hensyn til i ompakkingen. Relevante påskrifter ble transkribert over til den nye emballasjen, og originalt materiale med informasjonsverdi ble bevart. Selv når notatenes betydning var uviss ble de bevart for å tillate fremtidige forskere muligheten til å tolke dem innenfor arkivets bredere vitenskapelige kontekst. (Se illustrasjon)
Sekundære og kontekstuelle materialer ble også evaluert. Dette inkluderte håndskrevne notater, papirutskjæringer som hadde vært brukt som skiller når platene hadde vært stablet horisontalt, og utvalgte originale esker. Mange av disse gjenstandene kunne bidra med innsikt i arbeidspraksiser, og de utgjorde derfor en del av samlingens historiske kontekst. Det som ble utvalgt for bevaring ble pakket separat, og koblet gjennom sine egne identifikasjonsnummer til de gruppene med plater eller boksene de hadde tilhørt.
Gjennom hele denne fasen ble det tatt bilder av prosessen, både for å dokumentere samlingens utgangspunkt og de tiltakene som ble gjort under konserveringen. Dette fotomaterialet utgjør nå en del av den interne prosjektdokumentasjonen og kan støtte opp om fremtidig forskning, digitalisering og integrering av metadata.
Ved slutten av stabiliseringsfasen hadde alle objektene blitt rengjort, pakket om, nummerert og dokumentert i henhold til konserveringsstandarder. Samlingen, som tidligere var spredt og lagret i ustabilt pakkemateriale, var nå organisert i en sammenhengende struktur. Samlingen var klargjort for trygg håndtering, langsiktig bevaring og digitalisering.
3. Digitalisering og langtidsbevaring
Den trede fasen startet da jeg begynte å arbeide som fotografisk tekniker ved Nasjonalbibliotekets digitaliseringssenter i Mo i Rana. Dette gav meg en praktisk og betimelig mulighet til å ta prosjektet videre. Fra internt i organisasjonen tok jeg initiativ til å utforske muligheten for å inkludere Solobservatoriets arkiv i Nasjonabibliotekets digitaliseringsprogram. Dette krevde et formelt samarbeid med Universitetet i Oslo, som på dette tidspunktet fortsatt var den offisielle eieren av samlingen. Det var også nødvendig å skrive en søknad som inkluderte en beskrivelse av materialet, dets betydning og dets egnethet for stor-skala digitalisering.
Når avtalen var etablert ble materialene inkorporert i Nasjonalbibliotekets arbeidsflyt og digitalisert ved hjelp av utstyr med høy oppløsning, tilpasset størrelsen og den optiske kvaliteten på platene. Fotoavdelingen holder en streng teknisk standard og følger FADGI-retningslinjer; kalibrert belysning, standardisert fargestyring, kontrollerte miljøforhold og strukturert kvalitetskontroll på alle stadier i prosessen. Disse forholdene forsikret at alt materiale kunne digitaliseres med høyest mulig grad av presisjon og konsistens.
Arbeidsflyten resulterte i to utfall: et digitalt surrogat av bevarings-kvalitet, som arkivert masterfil, og en lettere versjon ment for tilgang og synlighet. Nummereringen som ble implementert under konserveringsfasen gjorde det mulig å opprettholde en tydelig sammenheng mellom fysiske gjenstander, metadata og de digitale kopiene.
Etter at digitaliseringen var gjennomført ble det fysiske materialet overført til Nasjonalbibliotekets underjordiske fjellhall for langtidsbevaring. Med denne endelige flyttingen er arkivet sikret i et miljø designet for permanent bevaring.
Integrering av metadata og offentlig tilgang
Digitaliseringsfasen markerte arkivets overgang fra å være en vitenskapelig ressurs under nedbrytning til en stabilisert, katalogisert og digitalt bevart samling. Den siste fasen, som nå er i gang, er integrering av metadata inn i en offentlig plattform. Kartleggingen i 2021 gav store mengder data på gjenstandsnivå som nå må kobles til de korresponderende digitale filene. En søknad for et samarbeidsprosjekt med Universitetet i Oslo om overføring av denne metadataen til ALVIN, det digitale arkivet brukt av Realfagsbiblioteket, har blitt sendt. Når dette arbeidet er gjennomført vil hele samlingen være tilgjengelig uten at det er behov for håndtering av det fysiske materialet.
Konklusjon
Det er nå fire år siden arbeidet med Solobservatoriets fotografiske samling ble påbegynt. På det tidspunktet hadde samlingen ingen katalog, ingen oppbevaringsstruktur og ingen med tydelig forvaltningsansvar. Prosjektet som fulgte vokste ut av overbevisningen om at dette materialet måtte dokumenteres, bevares og gjøres offentlig tilgjengelig.
Dette prosjektet demonstrerer hvordan en tidligere ukontrollert vitenskapelig samling kan stabiliseres og sikres gjennom systematisk arbeid, institusjonelt samarbeid og et tydelig konservatorisk rammeverk. Det viser verdien av intervensjon på et tidlig stadium, før nedbrytning og spredning gjør opprydning umulig. Mange arkiver med vitenskapelige fotografier befinner seg under lignende forhold som Solobservatoriets samling hadde, og arbeidsprosessen som ble brukt her kan tilby en mulig løsning for lignende tilfeller. Solobservatoriets samling, en gang truet, er nå beskyttet og klar til å bidra til lantidsdokumentasjonene av solaktivitet og til norsk vitenskaps kulturhistorie.
Utvalgt bibliografi:
ARAGO, F., "Le Daguerréotype” Comptes Rendus de l’Académie des Sciences de Paris nr 9, 1839. Side: 250-267
BERRY, Arthur. "A Short History of Astronomy, form earliest times through the nineteenth century". Dover Publications Inc New York, 1961
BRAHDE, Rolf. “The Tower Telescope of the Oslo Solar Observatory, Harestua”. Institute of Theoretical Astrophysics Blindern - Oslo, Report nr 23. Universitetsforlaget, 1967
EASTMAN KODAK COMPANY (editor), Photographic Plates for use in Spectroscopy and Astronomy. Eastman Kodak Company. Andre utgave, 1935
HERRERO GARRIDO, Rosina, “La conservación de vidrio en fotografía. Casos prácticos: negativos en placa, autocromos y placas de linterna”, Jornadas de Investigación Emergente en Conservación y Restauración de Patrimonio EMERGE, 2014
HERSCHEL, John F. W. “On the Application of Photography to Astronomical Observations”, Monthly Notices of the Royal Astronomical Society, Vol 15, Nr 5, Marzo 1855
LAVÉDRINE, Bertrand. Photographs of the Past, Process and Preservation. The Getty Conservation Institute, 2009
LAVÉDRINE, Bertrand. A Guide to the Preventive Conservation of Photograph Collections. The Getty Conservation Institute, 2003
MUÑOZ-JARAMILLO, A., VAQUERO, J.M. “Visualization of the challenges and limitations of the long-term sunspot number record.” Nature Astronomy Vol 3, 2019. Page.: 205–211
PAVAO, Luis. Conservación de Colecciones de Fotografía. Cuadernos técnicos. Sevilla: Instituto Andaluz del Patrimonio Histórico, 2001
RAGNVALD PETTERSEN, Bjørn. The Tower Telescope of the Norwegian Solar Observatory. Journal of British Astronomical Association. Vol 82, 1972.
RIEGER, Thomas (editor). “Technical Guidelines For Digitizing Cultural Heritage Materials. Creation Of Image Raster Files”. Federal Agencies Digital Guidelines Initiative (FADGI), 2016
VALVERDE, María Fernanda. Photographic Negatives, Nature and Evolution of Processes. Advanced Residency Program in Photograph Conservation. George Eastman House
[1] “Brekkegrafen” var designet av Kjell Brekke, en astrofysiker som var aktivt involvert i byggingen av Solobservatoriet.
[2] "I think it is an object of considerable importance to secure at some observatory, and indeed at more than one, in different localities, daily photographic representations of the sun, in order to keep a consecutive and perfectly faithful record of the evolution of sunspots" Herschel, 1855
